En motocross-karriere det kanskje kunne blitt noe av

Home » Diverse » Kennys Corner » En motocross-karriere det kanskje kunne blitt noe av

Vi kameratene kjørte jo egentlig bare for å ha det gøy.

Men etter en stund ble det litt spørsmål om jeg ikke skulle satse litt.

Altså, motocross er den ultimate motorsykkelsporten etter min mening. Det er så moro at det nesten er tåpelig. Men ikke la noen fortelle deg at du ikke vil bli skadet. Det vil du bli. Og gjerne ganske hardt.

Det kan jeg skrive under på. Har jo tidligere nevnt en av episodene:

Men slikt rister man av seg.

Etter jeg hadde grodd sammen, og hadde trent en del, så fikk jeg faktisk tildelt en helt rå nesteårsmodell av Snellingen. Tror den var godt tunet.

Så, på treningen før løpet, på hjemmebanen jeg kunne kjøre i blinde, gikk det så det suste. Alt perfekt! Plaga de aller beste i Norge. Men mot slutten av treninga gikk det jo som vanlig. Skulle passere en kar på yttern, noe han ikke var enig i, så jeg dro jo rett ut i purren, og gjennom et gjerde.

Åååå, så stolt jeg var da jeg kom putrende opp grusveien med en egentlig totalvraka eksklusiv crosser…

Ragnar Snellingen sa ikke en setning. Han bare tok tak i sykkelen, trillet den inn i bilen sin. Smalt igjen døra. Dett var dett.

I atter et comeback, etter å ha grodd sammen igjen, så stilte jeg med en helt værst 250 totakter. På hjemmebanen Stallerud selvfølgelig. Den sykkelen måtte kjøpes selv, ja…

Anyhow. Dagen før løpet var det trening. Jeg naila det! Men så fikk han nye som hadde overtatt ansvaret for prepping av banen en lur idè til neste dag. Det vi kaller whoops, altså en rekke med dumper som man skal kunne klarere ved å toppe de eller holde seg på bakhjulet, var nå blitt en rekke ganske store hopp! Takk for det! Der forsvant hjemmebanefordelen, liksom. Men jeg holdt jo følge med godgutta. Helt til vi kom til det partiet. Flere av de hadde jo kjørt typ supercross, så de tok tre eller fire i et jafs. Da jeg ikke tok mer enn to om gangen, så dro de jo fra meg.

F.. heller! Hang meg på en av de raskeste og holdt bare hastigheten hans.

For å si det sånn, han klarerte fire, jeg klarerte tre og et halvt.

De hentet meg der nede på banen, da noen hadde begynt å lure på hvor nokså unge lovende Johannessen hadde blitt av. Jeg satt visstnok langs banen og smilte tåpelig. Ble faktisk leid opp i depoet. En eller annen fikk sykkelen min inn i bilen. Det hele er fortsatt ganske uklart for meg. Men jeg ble stoppet fra å kjøre hjem selv.

Legevakta igjen…

For en herrlig sport!