Harley-Davidson Breakout, nedtegnede notater fra 2014 eller no sånn

Home » Diverse » Erfaringer og Opplevelser » Harley-Davidson Breakout, nedtegnede notater fra 2014 eller no sånn
a
Foto: Vibeke Lange Braaten (Dama mi)

Jeg plasserte føttene sånn litt forover. Ikke helt strake ben akkurat, men sånn passe.

Har jo kjørt HD før, ofte “bygg”.

Det vil si Harleyer folk har fått det for seg at må bygges om. Og akkurat dette, kjære leser, kan nok være noe av grunnen til skepsisen de fleste motorsyklister har når det gjelder Harley-Davidson.

Vel. “De fleste” er vel rimelig feil å si. For er det noe som selger, så er det faktisk HD.

Men uansett, så kan det være et stort problem når man kjøper en og annen brukt Harley. Særlig var nok dette utbredt for noen år siden. Som en HD-mekaniker sa det da jeg lurte på hvorfor ryktet var såpass som det var: -Du kan nesten banne på at en eller annen dimling har fått det for seg at han plutselig er sjefsmekaniker og motorguru så fort han henter ut en HD. Og før man får snudd seg, så kommer minst en vinkelsliper inn i bildet.

Men dette var noe annet. Gira gled i som det skulle vært … etellerannet, kanskje japansk?.

Jeg la i gir uten clutch for moro skyld, og alt var honkydory.

Ikke hadde jeg tenkt på å sjekke hestekrefter og toppfart, eller engang moment.

For, jeg mener, vi prater 1700 kubikk eller no sånt. Det MÅ jo dra litt.

Foto: megses

En litt overraskende tilnærming

Denne modellen, “FXSB Softail Breakout” begynte livet som en unik CVO-modell. CVO (Custom Vehicle Operations) er det kanskje litt mindre kjente sjette familemedlem i Harley-familien. Dette er spesialavdelingen. Her finner man den råeste lakken, de råeste motorene, og alt som ellers skulle vært “ekstrautstyr”.

-De ville lage en helt spesiell CVO, forklarer Salg/Markeds-ansvarlig hos Lazy Boyz, Tor Arne Kallevik, -så de begynte med 1800 kubikk-motoren, som er kjent fra CVO-familien. Og bygde rett og slett en feit strippa softtail med 240´ bakdekk, og skikkelig kult stuk.

Men det skulle vise seg at spesialmodellen ble forhåndsbestilt og revet bort med en gang.

Da skjønte forhandlerne at noe kunne gjøres. Etter felles mas på Harley, om at de burde presentere en modell så tett innpå som mulig, så var den i boks. Som “std”.

Dette var å gå helt motsatt vei av det som er vanlig, nemlig at standard sykler blir pimpet opp, og solgt som CVO. Som gjerne er hundre lapper dyrere.

Så Breakouten vi nå kan handle, leveres med 1700cc, litt mindre eksklusiv lakk, samt avvikende smådetaljer.

Laidback

Greit. Er man vant til andre typer sykler enn en som denne, så skvetter man kanskje i rundkjøringer og slikt. For fothvilerne går kjapt nedi.

Men sola skinte, jeg hadde halvhjelm og solbriller på.

Så jeg satt kursen mot “Gamla”.

Foto: Han derre

På denne sykkelen var det påmontert et usedvanlig barnslig eksosanlegg fra “Dr.Jekill & Mr.Hyde”. Så jeg holdt på å le meg halveis i hjel da jeg togglet mellom gressklipperlyd og full utblåsing. Jeg elsker denne løsningen. Og den elektronisk styrte greia, hvor man slår full åpning av eller på gjennom å trykke på “hornet” ga meg timevis med underholdning.

Gudene vet hvordan, men dette er visstnok CE-godkjent.

Må innrømme at systemet stort sett stod på “full tilt” hele tiden.

Jeg stoppet for en sigg og noen bilder på “Grava”. Jeg har stoppet der på lørdager og søndager da de til tider har prøvd å få til litt helgebesøk, og vært relativt alene. Så, det er kanskje ikke så rart at det ikke “går rundt”?*

Uansett tok jeg et par bilder. (Han i bilen innerst på plassen med et muligens flyktig kvinnebekjentskap jeg bare så hodet på av og til-av og til-av og til, ble nok noe irritert).

Rett og slett mer enn bra nok for å holde fartsgrensa.

Gjennom svingene fungerte denne mjukbaken bra. Sånn godt over det skiltene anbefalte (for det er bare anbefalinger?), kunne jeg kaste denne «jernhaugen» latterlig lett gjennom svingene.

Ok. Det er lett å kose seg i solskinnet. På småveier og i sentrum når damene titter på deg (De gjør det!) ,men jeg følte det var på tide å teste ut hvordan moppen funket der de fleste kjører. Det er dessverre motorvei.

I Nordbytunellen skremte jeg nok minst ti bilførere til en tidlig pensjonering.

-Hvorfor kan ikke noen av oss vokse opp og slutte med dette tullet med å bråke hele tiden?

Det er jo usedvanlig barnslig å dra inn clutchen og gæsse for å høre lyden inne i en tunell.

Men jeg er vel en av de som fjernet pappbitene som lagde lyd i eikene på tråsykkelen altfor sent i oppveksten.

Like før Ås dro jeg forbi en Audi. Ikke trengte jeg å gire ned engang.

Jeg lå i sjette, og han luringen kom forbi med capsen på tvers. På høyre side.

Selv om øverste giret her er et slags overgir, så er det nok moment i motoren til å hente opp en grei aks selv fra rundt 90+.

Vi ga oss da speedometeret viste noget over mistelappen.

Sjarmøren

Jeg følte sterkt for en kaffepause, og svingte inn på en bensinstasjon.

Og det er nå rart med det:

Du kan komme på det aller heftigste av testvinnende motorsykler, med tohundreogørti hestekrefter, carbon yber alles, og det meste, men en lav og “slem” Harley med go`lyd får de fleste til å glane.

Jeg henta meg en kaffe, litt småsnerrende, reiv filteret av en Prince Mild, og betraktet Breakout`n.

Den er lav. Den er uten for mye bling. Den er omtrent slik de fleste ønsker å bygge om Harleyen til. Det 240` bakdekket topper nok hele greia.

Og i det jeg går mot sykkelen, så forsvinner hele Dennis Hopper-Easy Rider-følelsen da sykkelen gjenkjenner meg på grunn av “nøkkelen” jeg har i en eller annen lomme.

Det er bare å trykke på knappen, og så er det avgårde.

Selv kunne jeg ha tenkt meg å tråkke ned en jækla stor kick.

Men den fyrer på første slag.

Igjen blir jeg positivt overrasket av hvor naturlig fothvilerne sitter. Samt at man nesten ikke behøver å sette ned et ben om det blir noen sekunders stopp inn i en rundkjøring. Velbalansert.

Tilfeldighetene ville det slik at en kamerat jobbet i nærheten, og jeg bløffet med at jeg visste hvor den veien lå.

Det var da jeg skjønte hvor genialt dette eksosanlegget var.

Jeg styrte inn mot en bussholdeplass for å spørre om veien. De fleste der gikk et par steg bakover. Men da jeg trykket på knappen som fikk sykkelen til å høres ut som en plombert scooter, kom to usedvanlig blide damer i sin beste pensjonistalder frem til meg.

Jeg mener; her stiller jeg i tøff skinnjakke, uryddig skjegg, og på en bråkete Harley, og så er det like før de begynner å nusse på meg.

-Typisk!

Svinger og sånn da?

Jeg fant frem etterhvert. Alle var enige om at Breakout`n var heftig.

Etter å ha tynet sykkelen på motorveien, tok jeg den beste veien jeg vet om. Inkludert en snarvei gjennom De Østfoldske Skoger først. Alle vet at det er innertier.  Jernet funket helt greit her. Så lenge man holdt rundt fartsgrensa og så der.

Men tror du at du noen gang sett tælehiv, så må du herved omstille deg.

Veien via Siggerud til Oslo, altså den gamle, gir deg en slags åpenbaring innen hvor ekstremt norsk en veistrekning kan være.

Men dævven så behagelig det meste var.

Det er tvilsomt om jeg noen gang kommer til å gå All In i Harley-sfæren.

Men det jeg skjønner greia med, er denne sykkelen. Den er rett og slett en riktig så god motorsykkel. En jeg greit kunne hatt stående klar for solfylte dager og rolig cruising. Altså om jeg skulle tatt en kjapp Harry-handel etter litt billig tobakk og bacon, noe som for meg enklest gjøres med rundt 10 mil motorvei, og hadde bestemt meg for å holde meg greit innafor alle fartsgrenser, så ville den kommet godt opp på lista av valg. Man sitter jo som nevnt meget behagelig.

Faktaboks:

Lengde (mm):2,445 mm (96.3 in.)

Setehøyde (mm):660 mm (26 in.)

Bensinkapasitet (liter):18.9 l (4.993 gal.)

Tørrvekt (kg)308 kg (679 lb.)

Drivverk

Motor:

Air-cooled, Twin Cam 103B™

Motorstørrelse (cu.cm):

1,690 cc (103.1 cu in)

Motorens dreiemoment:

130 Nm (95.9 ft-lb) @ 3,050 rpm

Felger/dekk

Foran:

21”/Dunlop® D408F 130

Bak:

18”/Dunlop® D407 240

Fargealternativer

        Vivid Black, Amber Whiskey, Morocco Gold Pearl, Hard Candy Chrome Flake

*) Dette er skrevet lenge før nye innsatser er gjort for Tyrigrava,