Først og fremst må jeg beklage for dette elendige bildet. Originalen ligger på en eller annen havarert Mac eller en harddisk.
Jeg kjørte min elskede XJR 1300 ned til en bekjent som hadde annonsert sin Tuono for salg. Jeg visste mannen var en pedant, og jeg skjønte at denne var overfylt med alt man få tak i av god-parts.
Det var alt fra den skumle katalogen til AF1 Racing, pluss litt til.
Det var helt titan-eksosanlegg, det var byttet fjærer foran og bak, det var kærbis yber alles. Den var super-tunet, så om man satt inn en for stor DB-killer, så fikk man en liten slækk når man slo av gassen. Ikke mye, men nok til at jeg fant ut at her måtte greier fjernes.
Jeg skjønte med en gang at denne ville bli min.
«Er det noe vits i å prute?»
«Nei».
«Den er grei!»
Jeg merket med en gang at denne var satt opp for bane. Så jeg fikk sluppet opp kompresjonen et klikk i gaffelen. Helt unødvendig, skulle det vise seg. Dette justerte jeg tilbake under prøveturen.
Den var stiv som fy. Den ga en lyd som kun noen av oss idioter kan elske. Som en kamerat sa det etter å ha testet den en stund etter, «Det der er ikke en motorsykkel, det er et kirurgisk instrument!» Denne var som den bikkja du egentlig ikke burde gå bort til for å klappe. Joa, jeg vet at man nå har sykler med titalls flere hester og sånn, men denne var rett og slett slem.
Alt av godvarer var som sagt på plass. Vanligvis, så er det et eller annet jeg føler mangler, men her var det maksimert. Fothvilere, eller «pinner» som noen velger å kalle det … ehh, la oss kalle de rearsets, var byttet, hendler var top notch, quick shifteren fungerte, og ja…
Jeg så det på ham. Han skjønte at jeg ikke kom tilbake på en stund. Han kjente meg rett og slett for godt.
Satt igjen Ymmahaen som gissel, og fes avgårde.
Den var helt fantastisk! Jeg greide ikke stoppe. Det var ikke prat om å mase for å vippe den opp for latterlig lange bakhjulsturer, det var bare å vri rulla litt ut av svingene.
Jeg dro fra Vinterbro, og fant ut at jeg nesten måtte ringe eier da jeg var i Enebakk. «Jeg tar den!» «Ååå, nå ble jeg overrasket!»
Det ble litt mas i heimen da jeg angret meg litt på tidligere uttalelser, og nå ville beholde XJR og. Så det ble et kompromiss. En måtte gå. Fatter, som bare elsket den Yamahaen, og hadde en tendens til å tjuvlåne den, ble sur. Men det er en annen historie. Mutter ga ham ikke lov til å overta.
Den dagen denne røde fra Noale trillet av tunet med ny eier noen år og dekksett etter, var en av de tristeste dagene i mitt liv!
Amore mio, ti amo!
