For et par uker siden forsvant min Husqvarna TE 300 av tunet, med ny eier.
Det var som det viktigste kapittelet i livet sa «ha det på badet», lukka døra etter seg og forsvant.
Men så stakk en kamerat innom i dag, med passe nyhandlet Bimmer. Bakpå hang det en elegant liten lysebrun skinnveske. Dette er en R nineT Scrambler.
Jeg skulle bare prøvesitte. Altså, bare det å komme seg ned trappa, gå bort på parkeringsplassen, det er greier jeg har vært smånervøs for etter en aldri så «liten» tildragelse med hjertet like før jul i fjor. «Svimmel» har bare vært forbokstaven.
Men denne MÅTTE jeg se nærmere på! Hadde jo anbefalt den.
Så.
«Du, jeg må prøvesitte!»
«Felvsølgelig!»
«Du, jeg må fyre den opp!»
«Sukk, joa.»
Han sa ingenting, han visste om tilstanden, men han må ha skjønt hvor dette ville ende.
Det er rart med det. Men på en motorsykkel ordner ALT seg! Damen stod på verandaen og var vel egentlig overfornøyd med at gubben hadde orket å gå ned trappa og ut i Livet igjen etter et par gufne ambulansehendelser. Men jeg så skepsisen da jeg trykket på knappen…
Samme uttrykk hadde vel kameraten.
Et lite tapp ned, og av gårde bar det!
Svimmelhet og dårlig balanse forsvant som dugg for solen, etter et par hundre meter. Omtrent der capen blåste av.
«Fy fa… så digg 1170 ccm er!» jublet jeg for meg selv, der jeg misbrukte bånndraget gjennom nabolaget. En aldri så liten digg spiss på toppen kom også frem.
En noenogfemtiåring som eeegentlig har fått beskjed om å ikke engang føre en liten EL-bil, som nesten hadde bestemt seg for at MC-livet var over, gliste så det bare var øra som stoppet leppene.
Det er nå rart med motorsykkel. Jeg har for noen år siden hatt ryggproblemer etter noen brister der (utfor), og slitt med å bevege meg. Men på en motorsykkel, så har alt bestandig ordnet seg. Alt. Psykisk slitsomme tider, don`t get me started! Det er opp på sykkelen, og O Gudene Bedre!
Hvorfor i hevlete får vi ikke disse på blå resept?
I`m back!
