Da stod jeg der da…. Midt i Nederland…. Med en Kawasaki som hadde stoppet enda en gang…..
Hadde egentlig ikke helt troa på at det skulle holde hele veien hjem. Og hadde vært ett bra stunt om jeg hadde klart å kjøre hele veien hjem uten å stoppe sykkelen eller sove. Men måtte jeg gjort det, så hadde jeg nok prøvd. Men så langt kom jeg ikke denne gangen.
Min rekord er 185mil på 22 timer. Men da med en kompis og kunne stoppe sykkelen underveis….
Enda en gang hadde den stoppet pga batteri tok kvelden. Jeg hadde jo egentlig ikke reparert den. Bare satt inn ett nytt batteri som virket der og da. Og når det igjen rant batterisyre ut fra bunn av sykkelen skjønte jeg at dette ikke bar veien hjem… Så da stod jeg har da, på en motorvei og egentlig ikke helt visste hvor jeg var. (må innrømme at min rute ikke var den raskeste eller mest fornuftige hjem)
Måtte jo ringe forsikringen for å få veihjelp, og det var jo ikke så lett da min sykkel var med Engelske skilt og Norsk forsikring osv osv som dere kunne lese om tidligere. Og dette fungerte jo ikke helt som det skulle når man så ringer inn få dager etter åpnet ny forsikring og ber om hjelp. Men de skulle få ordnet en bil som kom for å hente meg. Tror dere den kom? Og tror dere ikke dette var en av de varmeste dagene på denne turen?
Satt der kjempe lenge, og hadde jo selvfølgelig ikke noe å drikke på med meg annet enn ett par flasker Jim Beam. Tipper det ikke helt hadde vært populært å drikke om brått politiet skulle komme. For ville jo ikke snakke med de uansett. Det var ikke noen butikk å se i nærheten, så jeg måtte bare sitte der i gresset og vente mens bilene suste forbi meg med aircondition og høy hastighet…. Og ikke en stoppet. Ikke engang en motorsykkel. La hjelmen på bakken bak sykkelen, men til ingen nytte.
På nedsiden av motorveien gikk det en liten vei. Krøttersti som vi kanskje ville kalt det i Norge. Men der kom en sykelist og tok kontakt med meg og lurte på om jeg trengte hjelp, samt gav meg litt vann. Oh Gud bedre og det smakte godt.
Jeg sa jeg hadde fått en bergingsbil til å komme, men hadde ventet lenge og ante ikke når den kom. Da fortalte han at både han og hans sønn kjørte motorsykkel og hadde mc-henger hjemme. Så skulle han tråkke hjem, få på henger og komme for å hjelpe meg av motorveien. Og det gjorde han…. Ikke lenge etter stod det en bil der med henger samt tatt med en hjemmesmurt matpakke og noe å drikke til meg. Hadde jeg død og kommet til himmelen?
Han kjente også godt til han som drev det lokale verkstedet i området og hadde allerede hatt han på tlf for meg, så de kunne hjelpe meg tidlig dagen etter og han som hentet megville da hjelpe meg å få sykkelen levert på verkstedet så jeg slapp å rote rundt selv. Men ikke nok med det: jeg fikk til og med overnatte hos disse menneskene, fikk en øl samt litt middagsrester. (Husker ikke hva maten var nå, men menere det var noe brat wurst og kjøttboller) Weeeeee lykken hadde endelig snudd. Og dette var en sykt koselig kveld, selv om deres engelsk ikke var den beste. Men det var sikkert ikke min heller.
Dagen etter fikk vi Frk.Ninja på verkstedet og det tok ikke lange tiden før den stod ute i gården og skinte igjen. Men da med litt Honda deler og ett nytt batteri som ikke passet helt, men dette skulle fungere bra i følge service lederen. Det var tydeligvis ladingen det hadde vært problemer med, og hadde kokt begge min tidligere batterier, Så nå var dette i orden igjen og jeg kunne komme meg videre. Sola skinte og alt var nydelig atter en gang. Merket og at sykkelen faktisk gikk mye bedre enn den gjorde før. Fikk dratt på litt på motorveien og testet hvor mye raskere denne var enn min forrige sykkel. Hadde hatt en ZX7R tidligere. Ikke en dum sykkel dette heller. Men ZX10R er en helt annen dimensjon enn hva jeg var vandt med.
Måtte stoppe på en bensinstasjon (alle vet jo at man bruker ganske mye mer bensin når man kjører fort) For å forklare en ting: min sykkel var jo fra England og viste Miles i speedometeret, så jeg ante jo egentlig ikke hvor fort eller langt jeg hadde kjørt heller. Og sykkelen hadde heller ikke tankmåler. Ringte til en kompis som egentlig skulle vært med på denne turen. Dvs møtt meg ett sted i Europa, og fortalte om alt som hadde skjedd og hvor nydelig sykkelen var å kjøre nå. Sola skinner og livet smiler…..
Setter igjen nesa hjemover, kjører tilbake og ut på motorveien hvor det står en Politi-bil med blålysene på og venter på meg. Denne bilen legger seg selvfølgelig foran meg og det kommer opp to politi-motorsykler bak meg med blålysene på. Shit…. Det var den flaksen ja. Visste jo ikke hvor fort jeg hadde kjørt, eller når de hadde sett meg. Men det skulle jeg snart få svar på……
Joda… 218km/t i snitt… i 120 sone. Kunne vært verre tenkte jo jeg. Men så forklarte han at Golfen hans ikke helt hang følge, så dette var målingen han hadde klart. Ville jeg godta eller prøve saken for retten? Uansett så ville jeg miste førerkortet der og da. Samt 100km/t over fartsgrensen så kom de til å beslaglegge sykkelen.
Oida… Det var ikke helt innafor. Så jeg spurte om jeg kunne få en bot i stede, slippe unna og bare komme meg ut av landet? (Har klart å betale meg ut av situasjoner før) Noe konstabelen var enig i hadde vært det beste. For det å beslaglegge en Engelsk sykkel, registrert utenfor EU ville by dem på store problemer de ikke var interessert i. Samt å få en stor bot på meg ville være mer lønnsomt enn å bare ta førerkortet mitt. Men neida. Politi-advokaten mente at jeg hadde kjørt alt for fort og førerkortbeslag skulle gjelde. Samt en bot. Men sykkelen fikk jeg beholde….
Denne boten fikk jeg faktisk aldri, og ble så eskortert opp til nærmeste hotell, og fikk streng beskjed om å ikke kjøre videre og at de ville holde utkikk etter meg. Men jeg hadde jo ingen planer om å bli der. Jeg måtte jo komme meg hjem, så jeg begynte å tråle nettet etter noen i området med varebil som kunne hjelpe meg ut av Nederland. Joda, ganske beleilig så lå det ett KTM verksted rett nede i gaten som var villig til å frakte sykkelen og meg ut av landet mot betaling. Men kunne dessverre ikke gjøre dette før dagen etter. Men kunne hente sykkelen allerede denne dagen, så den slapp å stå der på kvelden og vi slapp å bruke til på å stroppe denne etc på morgenen etter.
Joda, Disse KTM folka var ganske rask på plass faktisk og dumpet sykkelen baki varebilen. For alt jeg visste var dette det siste jeg så til den, men fikk vel stole på dem og tok meg ett par øl i bakgården på Hotellet før jeg sjekket inn…. Måtte jo nyte solen denne flotte sommerkvelden.
Når jeg så kommer til resepsjonen og sier jeg må ha ett rom for natten ser resepsjonisten litt panikk-slagen ut. Are you the Norwegian guy??
– ja, jo jeg er vel det? Joda, for politiet hadde kjørt opp i gaten, ventet og kjørt ned igjen og da sett sykkelen var borte. Løpt inn i resepsjonen og spurt etter meg. Men jeg var jo ikke der…. trodde han. Og Politiet hadde satt mot grensen med fulle sirener på jakt etter den grønne fare… Men jeg ville da vel aldri gjort noen sånn????
Dagen etter kom en hyggelig kar fra KTM og plukket meg opp og kjørte meg ett stykke inn i Tyskland før vi tok ut sykkelen og han snudde og kjørte tilbake igjen…. Og da stod jeg der da. Måtte jo komme meg hjem på en måte…. Men den historien tror jeg vi stopper her. Eller?
